Tapsprosenten i rettssaker viser ikke hele bildet av pasientskadeordningen

Jevnlig dukker følgende problemstilling opp i media, initiert av advokater som representerer våre brukere i pasientskadesaker:

Ett år vinner vi for mange saker, og det fremstilles som at vi skal vinne for enhver pris og setter alle ressurser inn for å oppnå dette. Et annet år taper vi for mange saker, og dette fremstilles som at jobben vi gjør i forvaltningen er for dårlig og at noe er alvorlig galt med hele pasientskadeordningen.

Som regel er det få prosenter i den ene eller andre retningen som avgjør hvilken vinkling mediene velger.

Vi ønsker en åpen og saklig diskusjon om pasientskadeordningen

TV 2 har nylig hatt flere nyhetssaker om hvor alarmerende det er at vi taper 40 prosent av rettssakene våre. Undertegnede ble i forrige uke intervjuet av TV 2, og sa da at dette tallet ikke er dramatisk. Frifinnelsesprosenten i rettssakene har i alle år variert mellom 60 og 70 prosent, med et par unntak, og dette er derfor ikke noe nytt.

Både i artikkelen på tv2.no og innslaget som ble vist i TV 2 Nyhetene lørdag 2. mars, ble faktaopplysninger om denne statistikken kraftig underkommunisert. 

Vi ønsker å ha en åpen og saklig diskusjon om pasientskadeordningen og forvaltningens praksis med både media, brukerorganisasjoner, advokater og andre interessenter. I dette tilfellet føler vi imidlertid det som vår plikt å opplyse om relevante forhold som TV 2 unngikk å belyse.

98 prosent av sakene løses i forvaltningen

Vår førsteinstans Norsk pasientskadeerstatning (NPE) mottar årlig nesten 6000 erstatningssaker fra pasienter som mener at de er blitt feilbehandlet i offentlig og privat helsesektor.

Grafen viser nye saker til Norsk pasientskadeerstatning (NPE) og Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten (HK), nye stevninger mot staten ved Pasientskadenemnda i perioden 2016–2018 og resultatet i sakene.

NPEs statistikk for 2018 viser at 28 prosent av pasientene fikk medhold i at de hadde krav på erstatning. Medholdsprosenten har vært stabil mellom 28 og 32 prosent i flere år. 

Om lag 40 prosent av behandlede saker i NPE klages til Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten. I 2018 mottok vi 1718 pasientskadesaker. Om lag 80 prosent av disse sakene gjaldt ansvarsgrunnlaget (om klager har krav på erstatning eller ikke), mens 20 prosent gjaldt erstatningsutmåling (erstatningens størrelse).  

Tabellene viser tallene fra grafen ovenfor. De siste tre årene har NPE mottatt om lag 17 000 saker. I samme periode har staten ved Pasientskadenemnda tapt 60 rettssaker. På grunn av forsinkelse, er det ikke nødvendigvis de samme sakene som telles i de ulike instansene. NPEs tall er hentet fra npe.no.

Medholdsprosenten har variert noe de siste årene. I Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten er prosenten lavere i ansvarssaker og høyere i erstatningsutmålingssaker. Den totale medholdsprosenten påvirkes derfor av forholdet mellom antall erstatningsutmålingssaker og ansvarssaker som er behandlet hos oss. Det gjør også frifinnelsesprosenten i rettssakene våre. Jo flere erstatningsutmålingssaker, desto høyere medholdsprosent for pasientene – både i forvaltningen og i rettssakene.

Dette har sammenheng med at utmåling av erstatning bygger på juridiske prinsipper og er sterkt skjønnspreget. Vi ser oftere at domstolene overprøver forvaltningens konkrete skjønnsutøvelse, enn at de overprøver de medisinske vurderingene i ansvarssakene.

Det er bare rundt to prosent av sakene som meldes inn til ordningen, som ender i rettsapparatet. Dette tallet er egentlig enda lavere når vi justerer for antall trukne saker, det vil si saker som ikke ender med hovedforhandling.

Antall stevninger i 2018 var historisk lavt

Antall stevninger som er tatt ut mot staten ved Pasientskadenemnda utgjør vanligvis mellom 8 og 12 prosent av de behandlede sakene. Siden det er seks måneders søksmålsfrist, er det en viss forskyvning i når en sak er ferdigbehandlet i forvaltningen og når en stevning tas ut. Det er imidlertid hensiktsmessig å ta utgangspunkt i en årsperiode når vi skal beregne en årsstatistikk.

I 2018 var antall stevninger som ble tatt ut mot staten ved Pasientskadenemnda historisk lavt. Vi mottok 97 stevninger i 2018. Sett opp mot antall behandlede saker hos oss (1467 saker), utgjorde dette kun 6,6 prosent.

Hvorfor tar ikke flere ut stevning mot staten ved Pasientskadenemnda?

Det er vanskelig å vite noe sikkert om hva som er årsaken til det lave antall stevninger i 2018. Alle som har innboforsikring, er fagorganisert eller har så lav inntekt at de har krav på fri rettshjelp, har i prinsippet mulighet til å gå til sak – i alle fall i én rettsinstans – uten den helt store risikoen for å bli sittende igjen med store advokatregninger etter rettsprosessen. Jeg tror derfor det ikke er pasientens privatøkonomi som er årsaken.

Sammenlignet med antall saker som ble behandlet i NPE i 2018, utgjør antall stevninger 2,2 prosent av innmeldte saker til pasientskadeordningen.

De resterende sakene (97,8 prosent) løses altså i forvaltningen, uten at sakene ender i rettsapparatet. Det betyr at de aller fleste slår seg til ro med den behandlingen de har fått i forvaltningen.

Jeg mener at dette tallet viser at ordningen fungerer slik den skal. Aldri før har så mange pasienter fått sakene sine behandlet, og fått et positivt resultat.

Hvordan telles resultatene i rettssakene?

I 2018 ble staten ved Pasientskadenemnda frifunnet i 60,6 prosent av alle saker der det forelå rettskraftig dom. Dersom vi også tar hensyn til antall trukne eller forlikte saker, blir tallet 64 prosent.

Totalt ble 149 saker avsluttet, og kun 71 av disse endte med rettskraftig dom. Det betyr at 78 saker ble avsluttet uten dom. Av disse ble 52 saker trukket og 26 saker forlikt mellom partene.

De trukne sakene er tapte saker for pasientene, mens de forlikte sakene i all hovedsak fordeler seg på alt fra kraftig justerte erstatningsoppgjør til mindre justerte erstatningsoppgjør, mens kun en mindre del av disse sakene gjelder ansvarsgrunnlaget.

Til sammenligning velger for eksempel forsikringsbransjen som driver med erstatningsoppgjør å registrere tapte saker og frifinnelser ut fra hva partens påstand var i rettssaken, og hva forsikringsselskapet er dømt til å betale ut. Dersom det er meget stor forskjell på påstand og dom, teller de sakene som frifinnelser. Slik gjør ikke vi det!

Dersom forskjellen på nemndas utbetaling og idømt beløp er liten, teller vi sakene som vesentlig frifunnet. Alle andre saker der erstatningsnivået er øket med mer enn bare litt, telles som tapte saker.

Tallmaterialet er for øvrig for det enkelte år så lite at vi skal være varsom med å tillegge dette for stor vekt. Med kun 71 rettskraftige dommer i 2018, vil to til fem saker i den ene eller andre retningen kunne gjøre relativt store utslag på statistikken. Hittil i år har vi for eksempel en frifinnelsesprosent på 64 prosent. Det er uansett mer interessant å se nærmere på gjennomsnittstallene for en lengre periode.

Historisk gjennomsnittlig frifinnelsesprosent for årene fra 2004 til d.d. utgjør 67,7 prosent.

Staten anker kun prinsipielle saker

Ankepraksisen vår har i flere år vært under lupen. I dag anker vi kun de sakene vi mener har noe prinsipielt ved seg. Det betyr at vi ikke anker saker selv om vi er uenig i resultatet.

Denne ankepraksisen fører til at vi taper flere saker i rettsapparatet enn det vi kanskje ville ha gjort hvis vi hadde valgt å anke alle saker vi er uenige i. I denne konteksten er det derfor underlig at pasientskadeordningen blir kritisert både når vi vinner og taper saker. 

Det er kunnskapsløst å kun ta utgangspunkt i frifinnelsesprosenten for å vurdere om pasientskadeordningen fungerer eller ikke. Ofte kommer det også frem nye opplysninger under en rettssak, som gjør at saken som behandles i retten ikke er lik den som ble behandlet i forvaltningen.

Dersom frifinnelsesprosenten skal bli et uttrykk for kvalitet, eller mangel på kvalitet ved ordningen, vil dette i realiteten tvinge staten til å ønske å vinne for enhver pris. Og det ønsker jo ingen!

Hvem har egentlig egeninteresse i utfallet av rettssakene?

Staten har ingen egeninteresse i utfallet av sakene, og ordningen koster det den koster. Utgiftene til erstatningsutbetaling belastes heller ikke budsjettet il Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten.

Det er derfor med undring vi møter påstander om at vi ønsker å vinne for enhver pris, og at vi skulle ha en egeninteresse i utfallet av sakene. Den eneste interessen vi har er at vi i størst mulig grad skal komme frem til et riktig resultat. Det er dette som er vårt samfunnsoppdrag, verken mer eller mindre.

Det ser derimot ut som om enkelte advokater har en egeninteresse i å vinne rettssakene, for å kunne styrke sin posisjon på et rettsområde der det er stor konkurranse om klientene. Et oppslag i riksdekkende medier er god reklame.

Vi opplever det dessuten som problematisk at en del advokater som bistår pasientene mens saken behandles hos oss, ikke bidrar til tilstrekkelig opplysning av sakene før de er i rettsapparatet. Dette kan ha sammenheng med at advokatene kun kan fakturere statens satser pr. time (litt over 1000 kroner pr. time) i forvaltningen, mens de kan fakturere fullt advokatsalær (i enkelte tilfeller opp mot 3000 kroner pr. time inkl. mva.) når sakene står for domstolene.

Ofte opplever vi at det først er i retten at vesentlige opplysninger og nye anførsler blir lagt frem. Dersom disse hadde kommet tidligere, kunne det ha ført til et annet resultat i forvaltningen. Pasientene kunne ha fått erstatningen på et langt tidligere tidspunkt i en situasjon som er belastende nok fra før av. Fra samfunnets side påløper kostnader som kunne vært unngått. 

Hva mener vi om vår egen frifinnelses- og tapsprosent?

Når enkeltsaker blir løftet frem i media og knyttes opp mot frifinnelses- eller tapsprosent, stiller journalistene ofte spørsmålet om vi er fornøyde med våre egne tall.

Det er ikke vår rolle å uttrykke verken misnøye eller tilfredshet med egne statistikktall. Hvis vi begynner å ha meninger om at vi taper for mange saker eller frifinnes i for mange saker, beveger vi oss inn i et område der vi kan komme til å få en egeninteresse i utfallet av sakene våre.

Rettsapparatet er den øverste autoritet når det gjelder forståelsen av gjeldende rett, og forvaltningen følger selvsagt domstolenes føringer dersom det viser seg at vi er i utakt.

I praksis skjer det hvis vi ser at vi taper en spesiell type sak, for eksempel ved at erstatningsnivået i barneerstatningssaker er høyere i rettsapparatet enn etter behandling i Pasientskadenemnda. Da er vi imidlertid inne på faglige spørsmål, der vi kontinuerlig vurderer og justerer vår egen praksis opp mot føringene fra domstolene. Dette er likevel noe annet enn å skulle gi uttrykk for at vi taper for mange saker og må gjøre noe med det, eller at vi frifinnes i for mange saker og må se nærmere på hvorfor.

Hva vil jeg at du skal ta med deg etter å ha lest dette?

• Våre brukere skal få den erstatningen de har krav på. Vi har ingen egeninteresse i sakenes utfall og er kun opptatt av å komme frem til et mest mulig riktig resultat. 
  
  
• Det er svært få saker som løses i rettsapparatet – kun to prosent av alle saker som meldes til Norsk pasientskadeerstatning hvert år. De fleste sakene løses i forvaltningen, uten domstolsbehandling.
  
  
• Når en sak ender i rettsapparatet, er det erstatningssaken og ikke nemndas vedtak som er gjenstand for behandling. Vår erfaring er at det ofte kommer inn nye opplysninger som gjør at saken endrer karakter i retten.
  
  
• Tallmaterialet i rettsapparatet er lite når vi kun tar utgangspunkt i statistikken for ett år. Da er det riktigere å se på trendene over litt tid.

Norge har en av verdens beste erstatningsordninger for feilbehandling i offentlig og privat helsetjeneste. Norsk pasientskadeerstatning utbetaler rundt en milliard kroner årlig i erstatning til pasienter som har fått skader etter behandling i helsetjenesten. 

Jeg mener at ordningen med pasientskadeerstatning fungerer godt og etter lovgivers intensjoner.

Rose-Marie Christiansen
direktør i Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten