Hva er unntaksbestemmelsen?

For at det skal kunne gis erstatning etter pasientskadeordningen, er det noen vilkår som må være oppfylt etter pasientskadeloven § 2.

§ 2 første avsnitt bokstav a sier at det må ha skjedd en svikt ved behandlingen og at det i tillegg må være sammenheng mellom svikten og den skaden som pasienten mener har skjedd. Svikten må altså ha ført til skaden. Dette er det vanligste ansvarsgrunnlaget for pasientskadesaker.

I noen tilfeller har pasienten fått en skade som følge av behandlingen, uten at det har skjedd en svikt. Det er en sammenheng mellom behandlingen og skaden, men skaden skyldes ikke en svikt ved behandlingen. I disse tilfellene skal saken også vurderes etter pasientskadeloven § 2 tredje avsnitt. Denne bestemmelsen er en unntaksregel.

Når skal unntaksbestemmelsen brukes?

Helse- og omsorgsdepartementet har i forarbeidene til loven beskrevet regelen som en «sikkerhetsventil» som kun skal brukes i særlige tilfeller der det ikke er svikt, men sammenheng.

I forarbeidene er det nevnt som eksempel der det under en operasjon oppstår en svært sjelden og alvorlig komplikasjon som fører til skader som ikke står i rimelig sammenheng med forholdet pasienten ble behandlet for.

Eksempler på saker der pasienten har fått en skade, uten at det var svikt ved helsehjelpen

Klager har rett på erstatning

En pasient som var hos fastlegen for å ta en rutinemessig blodprøve, utviklet kort tid etter prøvetakingen en kronisk smertetilstand i armen.

Sakkyndig allmennspesialist vurderte at det var sammenheng mellom blodprøvetakingen og pasientens smertetilstand, men det var ingenting som tydet på at det var svikt ved selve blodprøvetakingen.

Pasientskadenemnda kom til at det ikke var ansvarsgrunnlag etter § 2 første avsnitt bokstav a, siden det ikke var svikt. Nemnda kom likevel til at det var ansvarsgrunnlag etter § 2 tredje avsnitt, ettersom en slik konsekvens ligger utenfor det du må akseptere som risiko med blodprøvetaking (PSN-2008-0128). Pasienten fikk erstatning.

Klager har ikke rett på erstatning

En pasient pådro seg skader som følge av livreddende behandling, under en kreftoperasjon.

Alternativet uten livreddende behandling, ville vært at pasienten døde av sykdommen eller grunnskaden. En skade er da innenfor den risikoen pasienten må akseptere når hen lar seg behandle. Pasienten fikk derfor ikke erstatning.

Skaden må være både særlig stor og særlig uventet

I lovteksten står det at pasientskaden må være «særlig stor eller særlig uventet» og at «skaden ikke kan anses som utslag av en risiko som pasienten må akseptere». Det er forutsatt i forarbeider og rettspraksis at vilkårene må sees i sammenheng som en del av en helhetsvurdering. Det er altså ikke tilstrekkelig at et av dem er oppfylt.

Rettspraksis er at skaden må være både særlig stor og særlig uventet, og at det er et betydelig misforhold mellom det du blir behandlet for og det du ender opp med av skader.

Norsk pasientskadeerstatning, og eventuelt Pasientskadenemnda, gjør en vurdering av hvorfor pasienten ble behandlet, hvor stor skaden er, hvor risikofylt behandlingen var, hvor sjelden komplikasjonen er, og om det er en komplikasjon som er kjent i det medisinske miljøet. Dersom en komplikasjon er kjent for det medisinske miljøet, selv om den er sjelden, vil ikke skaden være «særlig uventet».

Et viktig poeng ved vurderingen som gjøres etter unntaksregelen, er at vi ser på hvordan pasientens tilstand ville vært uten behandlingen som førte til skaden, sammenlignet med pasientens tilstand i dag. Mange pasienter behandles for grunntilstander som ubehandlet ville forverret seg.

Høyesterettsdommer som omhandler unntaksbestemmelsen

• HR-1998-67
• HR-2006-1750
• HR-2008-218-A
• HR-2011-813
• HR-2013-653
• HR-2017-2270
• HR-2022-2356-A