Forsinket diagnostisering og behandling av eggstokkreft (N2017/4504)

En kvinne hadde en lengre sykehistorie med ulike plager. Hun hadde på et tidspunkt flere underlivs- og mageplager som ble tatt opp med legen. I løpet av årene som fulgte var hun til konsultasjon for feber, slapphet, vondt i hodet og i kroppen. Fibromyalgi var en mulig diagnose, siden hun hadde symptomer på svimmelhet og verking i kroppen. Som en følge av svie i underlivet var hun til gynekologiske undersøkelser.

Etter noe tid var hun til konsultasjon hos fastlegen. Hun hadde da hatt smerter i underlivet i omtrent et halvt år, og hun følte press mot urinblæren.

En måned etter hadde hun vedvarende smerter ved vannlating og ømhet i nedre del av magen.

I månedene som fulgte hadde hun anfall med besvimelser, svimmelhet og svettetokter uten kjent årsak. Hun hadde også gått ned i vekt som følge av en livsstilsendring.

Året etter slet hun med tung pust og diverse smerter. Hun fikk diagnosen lungebetennelse. Hun hadde fremdeles sterke smerter i underlivet med hyppig vannlating og vondt i kroppen, og ble diagnostisert med muskelsmerter.

Kvinnen byttet fastlege året etter, og fikk samme år påvist eggstokkreft med en svulst i bekkenet på 19x12 cm. Kreften ble behandlet med fjerning av livmor, eggstokker og annet risikovev. Hun fikk senere cellegiftbehandling. Kvinnen ble diagnostisert med uhelbredelig kreftsykdom med relativt kort forventet levetid. Hun får livsforlengende behandling med cellegift.

Kvinnen krevde erstatning for følge av forsinket diagnostisering og behandling av eggstokkreft. Hun mente at fastlegen ikke gjorde nødvendige undersøkelser, og at dersom hun hadde blitt henvist til en fullstendig gynekologisk undersøkelse da hun først oppsøkte legen, hadde kreften blitt oppdaget på et tidligere tidspunkt.

Klageren fikk medhold

Nemnda kom frem til at behandlingen av kvinnen i perioder ikke har vært i tråd med god medisinsk praksis.

Da hun kom til fastlegen med symptomer på langvarige smerter i underlivet som hadde vart i et halvt år, følte press mot urinblæren og hadde vedvarende smerter ved vannlating, burde det blitt utført en gynekologisk undersøkelse av fastlegen. Hun hadde på dette tidspunkt symptomer som kunne tilskrives en bekkensvulst. En korrekt utført gynekologisk undersøkelse med ultralyd og blodprøve, ville mest sannsynlig ført til at svulsten hadde blitt oppdaget. I alle tilfeller burde hun blitt henvist til en gynekolog.

Tidspunktet fra svulsten burde blitt oppdaget til den faktisk ble avdekket, utgjorde en forsinkelse på 20 måneder.

Nemnda kom videre til at inngrepet hadde blitt mindre belastende dersom kreften hadde blitt oppdaget tidligere. Hun hadde også hatt mindre bivirkninger og smerter etter behandlingen og grunnlidelsen. På grunn av den forsinkede diagnosen gikk hun glipp av mulig helbredende behandling, og levetiden hennes ble forkortet.

Kvinnen har krav på erstatning.

Denne klagesaken ble vurdert av en spesialist i allmennmedisin og to spesialister i gynekologi.