–Vær varsom med bastante slutninger

Ved opprettelsen av Helseklage 1. januar 2016 ble sekretariatet til samtlige klagenemnder i helsetjenesten lagt til et nytt nasjonalt klageorgan plassert i Bergen. Det er et regionalpolitisk valg å flytte klagebehandlingen fra Oslo. En omlokalisering vil alltid by på utfordringer, og politikerne må ha forutsatt og ha aksept for at mange medarbeidere ikke vil flytte. Nye ansatte må derfor læres opp. Det kan ikke komme som en overraskelse at saksbehandlingstiden i alle nemndene for en periode blir betydelige lengre enn før.

Statens Helsepersonellnemnd behandler saker av stor betydning for den enkelte klager. Særlig saker om tilbakekall av autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning er inngripende forvaltningsvedtak. Disse reaksjonene vil som regel i praksis føre til et yrkesforbud. Det er derfor spesielt viktig at slike saker behandles raskt. For meg er likevel kvaliteten på saksbehandlingen enda viktigere. Det følger av helsepersonellovens formålsparagraf at loven skal bidra til sikkerhet for pasienter og kvalitet i helse- og omsorgstjenesten, samt tillit til helsepersonell og tjenesten. Helsepersonell som er uegnet må av hensyn til pasientsikkerheten og allmennhetens tillit lukes ut. Samtidig er et hovedhensyn bak etableringen av nemnda å styrke helsepersonellets rettssikkerhet i møte med tilsynsmyndigheten og bidra til mer betryggende saksbehandling. Det er krevende å ivareta til dels kryssende hensyn i en hektisk og langvarig omstillingsperiode.

Nemnda berøres i liten grad av omorganiseringen, og har for tiden større kapasitet enn det antall saker sekretariatet har tilgjengelige ressurser til å gjøre klart til nemndbehandling. Flere av sekretariatets erfarne og dyktige jurister har sluttet eller varslet om at de antagelig vil slutte, og de har i tillegg brukt mye tid på arbeidet med organisasjonsendringen. For å forhindre at de mest inngripende sakene blir for gamle, har nemnda bestemt at slike saker skalløftes ut av køen og behandles før saker om mindre inngripende sanksjoner, eksempelvis ileggelse av advarsel.

Det har nylig blitt foreslått at saker som ikke byr på «vesentlige tvilsspørsmål» kan avgjøres på delegasjon i sekretariatet. Forslaget møtte motstand i høringsrunden. Advokatforeningen legger til grunn at et klart flertall av sakene ikke byr på vesentlig tvil, og at et fåtall av sakene vil bli behandlet i nemnda med delegasjon til sekretariatet. Her undervurderer Advokatforeningen vanskelighetsgraden av nemndas arbeid. Etter mitt syn reiser et flertall av sakene slik tvil at avgjørelse ved delegasjon er uaktuelt. Bruk av delegasjon vil utvilsomt være et sjeldent unntak. Nemnda har imidlertid fra tid til annen et større antall saker som reiser ganske like spørsmål, særlig vedrørende godkjenning av utenlandsk utdanning i Norge. I slike tilfeller kan delegasjonsadgangen få praktisk betydning. Det er ønskelig å få en utvidet delegasjonshjemmel, men noen stor effektiviseringsgevinst vil det neppe medføre.

Legeforeningen går også imot forslaget. De uttrykker frykt for at nemndas lave omgjøringsprosent kan tyde på for tett samarbeid mellom Statens helsetilsyn og nemndas sekretariat, slik at nemnda ikke fungerer som det korrektiv den var ment å være. Jeg er oppmerksom på denne problemstillingen, og har stor forståelse for Legeforeningens bekymring. Det er viktig at helsepersonell har tillit til at nemnda gir dem en objektiv helsefaglig og juridisk saksbehandling. I min tid som nemndleder har jeg ikke sett tegn på bånd mellom sekretariatet og Helsetilsynet som kan underbygge bekymringen.

Man bør være varsom med å trekke bastante slutninger på grunnlag av omgjøringsprosenten. Det er ikke helt sjeldent at nemnda omgjør Helsetilsynets vedtak i de vanskeligste og mest inngripende sakene. Samtidig er det betryggende at dette ikke skjer ofte. De fleste saker blir endelig avgjort i førsteinstansen, og en høy omgjøringsprosent i klageinstansen ville vært urovekkende – nettopp med tanke på helsepersonellets rettssikkerhet.

Sist oppdatert:

Informasjonskapsler og personvern